En av fordommene gaming fører med seg er at det er en usosial aktivitet som ødelegger for barn og unges sosiale utvikling. Dette er ikke tilfellet. En norsk studie har funnet at det ikke eksisterer en sammenheng mellom hvor mye barn spiller og hvordan en utvikler seg sosialt. Dette er kanskje ikke overraskende da gaming er en sosial aktivitet av natur:
Gaming byr på en rekke utfordringer og muligheter til å lære:
Spill er designet for å holde oss interesserte og motiverte nok til at vi opplever framgang. Dette gjør spill med å øke vanskelighetsgraden/eller gi deg muligheten til å selv øke den slik at du kontinuerlig blir utfordret. Feiler vi er det lett å prøve på nytt da en nytt forsøk bare er noen tastetrykk unna. Spillene er også designet for å belønne oss på bestemte tidspunkt for å gi oss mestringsfølelse som driver oss i de neste rundene. Slik lærer vi at det lønner seg å stå i utfordringer.
Gaming tiltrekker seg mange som av ulike grunner ikke trives i de vanlige mestringsarenaene som tradisjonell idrett. Dette kan dreie seg om for eksempel ulike psykiske eller psykiske behov, eller bare en generell mistrivsel i disse tilbudene. Bak skjermen har man gjerne helt andre forutsettinger for å trives og lykkes, der en kan delta mer uavhengig av dette. Slik er gaming unikt da det samler et bredt spekter av mennesker med ulike forutsetninger om en felles interesse.